Hver fredag lager vi helgestemning med fakta! Morsomme fakta, lærerike fakta, interessante fakta du kan underholde med på lunsjen på jobb. I dag: Romernes drikkevaner.

1. Antikkens Roma lånte mange drikkevaner fra grekerne
Antikkens romerske syn på alkohol var påvirket av fønikisk og gresk kultur. Dette skjedde i stor grad via greske byer i Sør-Italia. Den romerske drikkeatferden var på mange måter lik den greske, selv om det var noen forskjeller. Med utgangspunkt i det greske symposiet samlet den romerske eliten seg på sofaer for å drikke i private hus og bankettsaler.

Vin var den foretrukne drikken i hjertet av den antikke romerske kulturen. Man kjente også til cider og andre gjærede drikker, men de kom i annen rekke etter vinen. Vin var en «sivilisert» drikk og ble en sentral del av den romerske livsstilen. Øl, gjæret korn og melk var utpreget u-romersk og kunne ha barbariske konnotasjoner.

Romas drikkekultur utviklet seg gjennom århundrene. Den romerske kulturen tilpasset seg gjennom nesten åtte århundrer. Drikking var en del av dette. En småbruker i Romas arkaiske periode hadde verken tilgang til, midler til eller kulturell tilbøyelighet til å drikke som en romer i den republikanske eller keiserlige perioden. Etter hvert som antikkens Roma utviklet seg, ble det rikere og mer sofistikert og fikk tilgang til prestisjevarer som vin og slaver. De ble også kulturelt eksponert for de eksotiske drikkevanene i det hellenske Østen.

2. I antikkens Roma økte eksponeringen for vin kraftig fra det 2. århundre f.Kr.
Vi vet at det fantes mange varianter av vin i antikkens Roma. På 200-tallet f.Kr. skrev Cato d.e. De Agricultura, en instruks til elitens jordeiere om hvordan de skulle etablere sine eiendommer. Flere vinsorter nevnes, og fokuset på vindyrking viser hvilken betydning vinen hadde for romerne.

Cato nevner hvordan man imiterer Coan-vin (en berømt vin fra Kos), noe som tyder på at romerne allerede kjente til greske viner. Ifølge Sallust vokste denne forkjærligheten for gresk vin markant da Sullas soldater vendte tilbake fra Lilleasia rundt år 80 f.Kr. De økonomiske og moralske konsekvensene av utenlandsk vin ble et problem. Derfor ble det fra slutten av 300-tallet f.Kr. innført en rekke lover som begrenset prisen på utenlandske viner og mange andre varer.

Den romerske vinen var også i ferd med å bli voksen. Den første italienske vinen, som fikk mye skryt, var en falernisk type som hadde en berømt årgang under Lucius Opimius’ konsulat i 121 f.Kr. Opimius-vinen var en favoritt blant forfattere som Cicero. Den var så berømt at det fortsatt ble snakket om den over hundre år senere. I det første århundret e.Kr. nevner naturforskeren Plinius en oppblomstring av gamle romerske viner: «Våre forfedre satte størst pris på vinene fra Surrentum, men i en senere periode foretrakk de albanske eller falerniske vinene. I den senere tid har også andre vinsorter kommet på moten, helt i samsvar med den mest urimelige fremgangsmåten, som går ut på at hver person, etter hvert som han finner en vin som faller i hans smak, hyller den som overlegen alle andre.»
[Plinius, Naturhistorie, 23.20].

3. Vinselskaper og banketter ble allemannseie for antikkens romerske eliter
På slutten av republikken hadde romerske banketter og drikkefester blitt en stor greie.

I et convivium lå velstående romere henslengt i sofaer på overdådige middagsselskaper. Her viste eliten sin makt og rikdom gjennom vin, mat, underholdning og vertskap. Gjestene ble plassert i forhold til sin sosiale status. Poeter som Martial klaget over at stramme verter til og med kunne servere eller blande gode og billige viner i forhold til gjestenes betydning. Litt frekt.

På en commisatio kunne gjestene legge seg til rette i luksus for et drikkegilde. Oppførselen her varierte fra respektabel til fullstendig beruselse. Det var ikke uvanlig at det var en seremonimester (magister bibendi) som bestemte vinstyrken og ledet gjestene i skåler og underholdning. Det var ikke uvanlig med resitasjoner, vitser, konkurranser og drikkespill med terningkast og lodd. På noen områder har alkoholens historie endret seg lite.

I eliten ble vinen servert i store, dekorative skåler, kanner og kopper. Marc Antonius – «den unge Bacchus» – hadde spesielle gullbeger som han tok med seg på felttog. Vinen ble blandet i varierende styrke avhengig av selskap og anledning, med alt fra 1 til 3 eller til og med 8 deler vann. Å drikke råvin (Merum) i full styrke var ufint: et tegn på en ekte fyllik eller en som ikke var sivilisert.

I antikkens romere var drikkeskikkene knallharde. Noen romere fremkalte oppkast i spesielle skåler for å avlaste tarmen. Dette gjorde det mulig for dedikerte drikkere å samle seg og fortsette. Noen forberedte seg til drikkekvelder som idrettsutøvere. En trend som Plinius og Juvenile refererer til, var troen på at man ble tørst av å ta varme bad. Disse og andre sjokkerende drikkeskikker omtales også av poeter som Martial og Juvenile. Husk at dette var «eliteklassen» de snakket om!

4. Roma utviklet en gjennomgripende drikkekultur
Etter hvert som imperiet ble rikere, drakk alle samfunnsklasser, fra soldater til bønder og til og med slaver. Romerne forventet å ha tilgang til vin, selv om kvaliteten varierte enormt mellom klassene. Vin var en allestedsnærværende drikk, ikke ulikt det øl, ale eller mjød var for middelalderens europeere.

Romerske soldater brukte en vinbasert drikk kalt posca. Posca ble en viktig drikk for legionene. Det var en slags billig blanding av vin og eddik som ble inntatt med vann og urter. Posca var en bondedrikk som ble sagt å være forfriskende og energigivende. Den holdt soldatene oppe på felttog og ble en viktig del av den senere republikken. Forholdet mellom soldater og alkohol er en del av alkoholens historie, og romerne var intet unntak:
«Tenk på hvor mange soldater som ikke alltid er edru, og som av en general, en kaptein eller en centurion har blitt betrodd beskjeder som kanskje ikke bør røpes!».
[Seneca, Moralske brev, 83.12].

Felles drikkebuler, kokehus og tavernaer var en del av samfunnet. De nevnes ofte og finnes i rikt monn på steder som Pompei og Herculaneum. Med sine karakteristiske åpne fasader og brede serveringsdisker vitner også graffitien om en levende drikkekultur. I Pompeii forkynner en inskripsjon fra Hedones taverna:
«Du kan drikke her for én som, hvis du gir to, vil du drikke bedre; hvis du gir fire, vil du drikke Falernian».
(CIL IV 1679)

Tavernaer og kokerier brukes om hverandre og får dårlig omtale. Snobbete romerske forfattere fremstilte dem som syndens huler. Steder der antikkens uvaskede romere drakk, spiste og spilte:
«… søk etter ham i en eller annen stor kokkebutikk! Der vil du finne ham, liggende kinn mot kinn ved siden av en halshugger, i selskap med skippere, tyver og rømte slaver, ved siden av bødler og kistemakere, eller hos en evnukkprest som ligger beruset sammen med en tomgangsknekter. Her er Liberty Hall! En kopp er nok til alle, ingen har en seng for seg selv eller et bord for seg selv.»
[Juvenal, Satire 8.170].

Eliten hadde enorme fordommer mot de fattige, selv om det er naivt av oss å tro at det gamle Roma ikke hadde noen skikkelige «dykkerbarer».